De første linjene
Du åpner en ny roman og vet ikke hva som venter. De første linjene i en bok kan sette tonen for hele leseopplevelsen. Vi har sett nærmere på åpningene i årets norske romaner og spurt forfatterne:
Hvorfor begynner historien akkurat her?
Trine-Lise Rygh: Lyset over Krokskogen
Da mamma døde, begynte pappa å gå i Krokskogen også om natten. Når nettene var som kortest, og mørket bare lå som et tynt lag over skogbunnen, dro han av sted. Søsteren min og jeg hørte bildøren slå igjen og grusen som knatret under dekkene idet han rygget ut av oppkjørselen. Også den siste tiden han levde, gikk han om nettene, men da bare hjemme i sitt eget hus.
De første linjene fra Lyset over Krokskogen
Hvorfor åpner romanen din med disse linjene?
Først da skrivearbeidet nærmet seg slutten, forstod jeg at romanen måtte begynne nettopp her, med farens nattlige vandringer og med det urolige terrenget som både omgir ham og finnes i ham. I disse første sidene forsøker jeg å gi leseren en fornemmelse av romanens stemning og bevegelse – hvordan et landskap kan speile et menneske, hvordan sorg og hjemløshet kan ta form i et terreng, og hvordan datteren forsøker å forstå farens indre ved å følge sporene han etterlater. Jeg håper og tror at åpningen favner noe av dette. I så fall har jeg kommet nær romanens kjerne, noe som vel må sies å være litt av poenget med en romanåpning, slik jeg ser det.
Trine-Lise Rygh
Hilde Kvalvaag: Kvinner som går
Det var hennar idé å gå til Skottland. Ingen av dei andre kunne ha tenkt ut noko så vilt. For ein dag å begynne! For ein morgon! Tale står berrføtt på stranda og ser ut på havet som ligg heilt stille og pustar og ventar på dagen. Klokka er 06.48, og sola kryp over horisonten, breier eit gult teppe av sollys over havflata.
De første linjene fra Kvinner som går
Hvorfor åpner romanen din med disse linjene?
Gjennom heile skriveprosessen har eg halde fast ved at romanen min skulle begynne ved soloppgong. Eg ville ha ei urørt, vakker scene, der dei endå unge karakterane har sola i ansiktet og alt er trygt og sjølvsagt. Denne scena ville eg ha som kontrast til romanens slutt 21 år seinare, når det har blitt natt.
Først prøvde eg å starte romanen med ein forteljar som ser på desse tre kvinnene på ei strand i soloppgongen på avstand, men eg landa på at eg ville ha ei rørsle i første setning, og eg ville inn i ein av karakterane. Eg la synsvinkelen hjå den mest aktive av dei tre; Tale. Ho tenker litt sjølvgratulerande eller slår ho det berre fast?: «Det var hennar idé å gå til Skottland.» Med denne byrjinga prøver eg å formidle både at dei tre venninnene har eit «prosjekt» om å gå til Skottland, så lesaren skjøner at her er vi ved byrjinga av ei lang reise – og at det er Tales ide og dei andre følger henne.
Med neste setning «Ingen av dei andre kunne tenkt ut noko så vilt», vil eg vise at ja, Tale har store idear og er full i livskraft, villskap og sjølvsikkerheit. Eg tenker på denne første scena som fylt av høgtid, med unge mødre som har rana til seg litt fridom, og er fylt opp med forventing.
Hilde K. Kvalvaag
Sigrid Sollund: Hevnklinikken
«Du hadde ikke noen som kunne bli med deg?»
De første linjene fra Hevnklinikken
Overlegen nikket mot den tomme stolen ved siden av meg, lukket døra bak seg og skred gjennom rommet med en fremtoning så verdig at den måtte være finslipt gjennom mange år. Han snurret kontorstolen rundt og sank rolig ned i setet. Jeg ristet kort på hodet.
«Nei.»
Hvorfor åpner romanen din med disse linjene?
Jeg ville ta med leseren rett inn i situasjonen: en sårbar pasient møter en distansert overlege på hans kontor. Samtalen handler om hennes kropp og framtid, men hun er på fremmed territorium, forstår hverken ordene eller reglene som avgjør skjebnen hennes. Scenen er satt på spissen, særlig ettersom det snart viser seg at dette skjer i framtiden og systemet er blitt mer firkantet og nådeløst enn i dag. Likevel tror jeg mange kan kjenne seg igjen i opplevelsen av å sitte på en hard stol og få servert et vondt budskap som er vanskelig å fatte. Legens replikk viser også noe annet sentralt: dette er hun helt alene om, hun har ingen.
Sigrid Sollund
Anne Sverdrup-Thygeson: Eremittsommer
Bautaen er mørk som natten selv. Men solstrålene som strekker seg ned til den lille Vestfold-bygda
De første linjene fra Eremittsommer
en sensommer-dag tidlig på totusentallet, får de
grovkornede krystallene til å skinne i blåsvart,
grått og sølv.
Hvorfor åpner romanen din slik?
Disse linjene var faktisk de aller første ordene jeg skrev—til det som ble Eremittsommer. Jeg hadde tenkt på bokidéen lenge, hatt lyst til å strekke meg inn i det skjønnlitterære. Men både det å våge … og det å finne tid var vanskelig.
Etter det aller første møtet jeg hadde med redaktør Vidar Fallrø juni 2022, boblet skrivelysten over. Jeg klarte ikke å holde disse bildene i hodet lenger, jeg dro rett hjem og skrev en side samme kveld. Jeg ville få fram noe om tid og perspektiv, det forgjengelige og det som varer, det synlige og det skjulte.
Teksten jeg skrev den dagen er nesten identisk med det som nå, fire år senere, står som prologen i boka. En beskrivelse som setter scenen for hele fortellingen i Eremittsommer.
Anne Sverdrup-Thygeson
Steve Leirvik: Alle de russiske horene
Stamsund. Utsikten fra et vindu i en yttergang. Et og annet hus. Noen garasjer på rekke og rad. En spurv på ett av garasjetakene. Mellom garasjene et lite utsnitt av ei bygate. Ved en av portene står en sykkel oppstilt, og like bortenfor: en hund med beige pels som later seg i skyggen.
De første linjene fra Alle de russiske horene
Vi har akkurat vært i butikken. Jeg står ved sida av en kommode med ansiktet vendt mot gangvinduet. Sida mora mi krever at jeg skal stå i rett, og være fokusert, stirrer jeg bare rakt fram og later som hunden ikke interesserer meg.
Hvorfor åpner romanen din med disse linjene?
På leit etter en god åpning etter å ha skissert ut selve ideen for det som senere ble til romanteksten Alle de russiske horene, ønsket jeg å tre inn i mitt første klare minne. Personene i det. Lukten. Utsikten og omgivelsene. Og ikke minst; stemningen.
Fordi jeg ville skrive ut fra eget klart minne måtte jeg vente meg gjennom min egen hukommelse. Etter hvert var jeg sikker på at det første minnet jeg hadde et glimt av var min mors sommerbrune nakke, og hvor hun var ikledd en kortermet blå topp. Min fars bil parkert ved en murvegg. Deretter dukket det opp et minne om en hund som lå og sløvet i en skygge, i en bakgård, noe som igjen kanskje pekte mot at vi bodde i en leilighet i en liten bygård.
Ut fra de minnene og det faktum at vi flyttet en hel del rundt gjennom oppveksten min, utvidet jeg romanens innhold gjennom å stille meg spørsmål som: Hvem er vi? Hvorfor er vi ikke i min hjemby? Hvorfor har vi havnet her? Hvordan har vi det som familie? Hvorfor er mor så sint? Hvorfor må jeg stå så strak og helt i ro? Hvorfor roper hun kommandoer til meg og hvorfor lar jeg meg styre av blikket hennes? HVOR ER FAR?
Steve Leirvik
