Hva er viktigere?

I Ukraina. En vintereise gir Fatland oss nære og bevegende møter med mennesker som prøver å leve et vanlig liv i krigstid. Gjennom Ukrainas kaldeste vinter på 15 år reiser hun på kryss og tvers av landet, fra frontlinjen i øst til fjellene i vest.

Det er tjue år siden Erika Fatland besøkte Ukraina første gang. Den gang for å studere russisk. Landet står hennes hjerte nær, men hvordan skrive bok om et land i krig? «Hva kan jeg bidra med?», tenkte hun. I fjor sommer tok hun med moren sin dit på det som var tenkt å være en kort reportasjetur. I stedet skjedde det motsatte:

– Det var så sterkt å være der, jeg snublet over historier overalt, og gjorde derfor om på alle planer. Det ble en vinter i Ukraina, som igjen er blitt til denne boka. Til portretter av mennesker som lever i krig på femte året. Hva er viktigere enn å skrive om dette? sier Fatland, og legger til at vi ikke har lov til å bli lei.

Die With A Smile

Gatene ligner overdimensjonerte fotballmål. Fiskegarn rammer inn bilveiene med tynne, grønne tråder. Noen ganger setter kråker eller skjærer seg fast; de svarte fjærkroppene svever livløst over asfalten. Døden kommer ovenfra, i form av mekaniske selvmordsfugler produsert av billige 3D-printere, nennsomt satt sammen for én eneste tur, utstyrt med sprengladninger og mekaniske øyne. På den andre siden av elven, et par kilometer unna, følger levende pupiller med på den flimrende skjermen, speider etter hull i nettet, ubeskyttede gater, biler med myke kropper inni, bestemødre med melk og smør i handlenettet, et barn på trehjulssykkel, døden kommer ovenfra. Krigen er et dataspill for drapsmennene, som sitter komfortabelt i polstrede kontorstoler. Du får leve. Ikke du.

Utdrag fra første kapittel i Ukraina, En vinterreise, «Die With A Smile».

Portrett av et folk

Boken består av fortellinger fra menneskene hun møtte. Fra dem som lever bak overskrifter og notiser. Som hver dag står opp til krig enten de er hverdagsmennesker eller frontkjempere.

«Hun har mot som få. Hun har blikk som få. Hun formidler som få.»

Guri Hjeltnes, VG

Fatland reiste fra Odesas strender til Tsjornobyls forbudte sone. Hun møtte 18-åringen som satt fire år i en kjeller i Donetsk og 24-åringen som var blitt igjen i Kharkiv for å passe skadde flaggermus. Hun snakket med menn som nektet å dra til fronten, og menn som satt flere år i russisk fangeleir. Eller i helvete. 

Hun møtte Olesja som skal tilbake til fronten så fort beinet blir bra nok. «Russland tok fra meg mannen jeg hadde planlagt en fremtid sammen med. Vi skulle få barn og et godt liv sammen. Når krigen er over, vil jeg kjøpe et hus i fjellene», sa hun.

«Kraftfull fortelling fra fronten. Erika Fatlands reiseskildring fra krigsherjede Ukraina er empatisk uten å være sentimental. Det er godt gjort!»

Eilif Guldvog Hartvedt, Aftenposten

Intense liv i krig

Selvfølgelig har hun vært redd. Men Fatland oppdaget at redselen var større hjemme i Norge enn mens hun var i Ukraina. Hun hadde alltid en turniké i veska, for om nødvendig å kunne stanse alvorlige blødninger. Hun lastet ned app’en som pep hver gang en bombe var i nærheten. Til slutt foretrakk hun å sove. Hun ble flinkere til å bedømme hvilke angrep som var veldig farlige, eller bare halvfarlige. 

– Det er intenst å reise i et land i krig, folk lever så intense liv. For dem er det ikke abstrakt å si at livet kan være over i morgen, sier Fatland.