Utdrag: Havanna Taxi

«Dra til Cuba,» sier turistene, «før det er for sent.» «Øya forandrer seg,» sier ekspertene. Men da den norske sosialantropologen Ståle Wig flyttet til Havanna og begynte å kjøre taxi, oppdaget han en annen historie.

«En nærgående og gripende dokumentar om det moderne Cuba. Den gir innsikt i et bredt spekter av opplevelser ved å leve på øya, og maler et nyansert bilde av livet der.»

Torgrim Eggen

Havanna Taxi er den sanne fortellingen om tre enkeltmennesker og en drosje, i skyggen av de store hendelsene på Cuba de seneste årene – tilkoblingen til internett, åpningen mot USA og Fidel Castros død.

«Havanna Taxi» er en særdeles god bok om det moderne Cuba. Den gir innsikt i et bredt spekter av opplevelser ved å leve på øya, og maler et nyansert bilde av livet der.»

Dagens Næringsliv

Les utdrag fra Havanna Taxi

Startstreken

Det regnet i Havanna den natta jeg trodde at denne boka aldri ville se dagens lys. Vi hadde brukt ettermiddagen på å sette bilen i stand, for dagen etter skulle vi gjennom den tekniske testen som lot oss registrere den som taxi. Vi hadde smurt akslingen, vasket understellet og malt over den stygge sveisesømmen. En kjenning lånte oss håndtak til passasjerdørene. Vindusviskerne manglet fortsatt, men jeg visste om en som kunne låne oss et par. Strategien vår var å sminke den gamle damen nok til at en bilkontrollør ville erklære henne skikket for veien. Om bare vi var så heldige at vi slapp gjennom, var vi klare for å begynne med taxikjøring.

Selv om jeg visste alt dette, selv om jeg visste at i morgen var dagen da alt måtte klaffe, var jeg dum nok til å ta meg en kveldstur. Jeg hadde sagt ja til å kjøre innom David, en venn som levde av å gi folk råd og åndelig veiledning. David bodde i San Miguel del Padrón, på toppen av et høydedrag der Havanna flatet ut og ble til landlige områder med hus og gårder. Trafikken fløt rolig ut av sentrum, dekkene var fulle av luft, frontlyktene kastet gull ut i skumringen, og for en gangs skyld fant jeg tredjegir uten problemer. Rattet kjentes stramt. Å bytte drivakslingen hadde gjort underverker; død-gangen var halvert fra hundre og åtti til nitti grader. Bilen var fortsatt tung som et skip å vende, men hjulene svarte raskere og svingte krappere. Jeg kjørte over brua ved Via Blanca og dro meg opp hele Calzada de Guines uten å dumpe nedi et eneste hull. Jeg kjente denne veien godt nå og var spesielt fornøyd med hvordan jeg holdt yttersvingen bak en buss og sneiet et bombekrater av et hull uten å punktere.

Å kjøre en bil fra 1953 krevde kløkt. Dessuten måtte sjåfører som meg, som opererte uten en fast dieselleverandør på svartebørsmarkedet, kjøre sparsommelig. Et av triksene var å sette motoren i fri like før toppen av en bakke og dra seg over uten å gi gass. På den andre siden kunne man trille i over en kilometer om man var heldig. Da jeg nærmet meg slutten på skråningen mot San Miguel, trakk jeg girspaken tilbake og lot bilen sveve over som om det var en hoppkant. Magen kilte, motoren stilnet, og det eneste jeg hørte, var en nydelig skrangling fra panseret, rakata-rakata.

Jeg parkerte ved en geit som stod tjoret til et tre. David hentet meg med et smil og en kommentar: «Og dette er tiden du dukker opp på?» Han ba meg vente i et forværelse i bakhagen som var bygget for religiøse formål. I et hjørne stod det et alter med guddommene. En Bollywood-film surret på en flatskjerm uten lyd. Snart lød tromming og sang fra Davids kontor, og en kvinne kom med kaffe. «Han er tilbake om litt.»

Sommerferien nærmet seg, og mange søkte Davids religiøse ekspertise. Etter tjue minutter ble jeg vist inn. David gikk med rødrutete lue, posete som en bakerhatt, som viste at han tilba Changó, krigens og tordenens guddom. Han hadde den tettbygde kroppen til en bryter, men et snilt, barnaktig ansikt som nå strålte mot meg igjen. «Estoll!» Cubanerne slet med å uttale navnet mitt, og jeg klandret dem ikke. David vasket ansikt og hender og ba meg gjøre det samme. Deretter la han et kokosnøtteskall på bordet, tente en sigar og helte en pose med svarte og hvite kauriskjell i hånda. Han gned hendene sammen mens han ba en bønn, så trillet skjellene utover bordet. Lesningen begynte.

«Estoll,» sa David. «Jeg ser …» Han lente seg over bordet. «Jeg ser noe med noen papirer, noen papirer som du holder på med. En prosess med papirer, sier de til meg.» David så opp. Jeg nikket og tenkte på den tekniske testen neste morgen. Om den lyktes, kunne den lovlige taxivirksomheten begynne. Vi hadde kjørt noen ganger på nattestid uten lisens, men slikt var farlig i lengden. «Vær forsiktig med disse papirene, vær forsiktig, det kommer til å kreve mye av deg, hører du.» David snakket raskt, på inn- og utpust. «Du må forberede deg, hører du hva jeg sier, Estoll, du må forberede deg godt.» Jeg fortalte om testen hos bilmyndighetene, og David mumlet en bønn for det byråkratiske helvetet vi snart skulle gjennom.
«Nå sier de, hører du meg, Estoll, de forteller meg at du ikke må knytte deg for sterkt til én person. Det vil føre galt av sted.» Jeg tenkte på boka som jeg var i gang med å skrive. Jeg hadde bestemt at den måtte handle om flere mennesker samtidig, flere historier framfor bare én. Én historie skulle handle om bilen jeg hadde kjøpt. Samtidig ante jeg at jeg selv bare ville bli en sidekarakter, og at boka måtte dreie seg om mer enn bilen. Jeg ville fortelle om menneskene jeg var i ferd med å bli kjent med, vanlige cubanere som levde i uvanlige tider. Ikke å knytte seg for sterkt til ett enkeltmenneske hørtes ut som et passende råd. Jeg nikket igjen. «Du må gjøre som du har planlagt,» sa David. «Hører du meg, du må holde deg på veien du har valgt.» Det var bra at jeg endelig hadde kommet for å få beskyttelse og bli renset. Da lesningen var ferdig, sa David at jeg skulle reise meg. «Lukk øynene og hold pusten.» Han fylte munnen med blank rom, tok et steg tilbake og sprøytet væsken over meg på begge sider av kroppen. Deretter blåste han sigarrøyk i ansiktet mitt. Så var jeg ren.

Jeg ga David noen pesos for jobben, og vi sa farvel. På vei ut rakte han meg en lykkestein som jeg alltid burde ha i lomma, og en av de rødstripete santería-luene. «Ta på deg denne når du er i trøbbel.» Jeg la steinen i lomma, brettet lua sammen og satte meg i bilen. David kikket inn gjennom passasjervinduet og pekte mot byen. «Flommen kommer,» sa han profetisk. «Regnet er en velsignelse.» Sommerregnet i Havanna kunne gi bibelske assosiasjoner. Jeg husket hvordan jeg hadde vadet i vann til knærne noen uker tidligere.

Nå rygget jeg ut fra oppkjørselen og de første dråpene falt tungt mot biltaket, og innen jeg var tilbake på hovedveien, regnet det tett. Uten vindusviskere var sikten dårlig, men takket være lysene og det nye elektriske anlegget skulle jeg klare meg. Jeg tråkket på fotbryteren på gulvet for å skru på lyktene, men regnet, dette velsignede regnet, hadde slått ut koblingen. Det lovet dårlig for hjemturen, og verre for testen neste morgen. Jeg tråkket og bannet, bannet og tråkket, uten hell. Dermed trillet den gamle damen og jeg mot sentrum i det våte mørket.

På denne tiden visste jeg ennå ikke riktig hva jeg hadde begitt meg ut på. Jeg var kommet til Cuba for å forske. Jobben min var å gjøre antropologisk feltarbeid til en doktorgrad om markedsreformene som Raúl Castro, den nye presidenten, hadde satt i gang. Fidel Castro var blitt gammel og svak. Øya åpnet seg mot verden, sa folk. Dra nå, før det er for sent.

Ved siden av forskningen hadde jeg fått penger til å skrive en bok om Cuba. Som et litterært eksperiment hadde jeg brukt pengene på en bil, en Buick Roadmaster Sedan fra 1953. Den var pen å se på, med matt, mintgrønn lakk. Langs dørene på siden, fra bakhjulet og hele veien til forhjulet skjøt en bøyle av krummet stål som en pil. Runde lykter kikket mot veien som fiskeøyne, og innvendig var rattet og setene originale, trukket i gulnet hvitt skinn. Men jeg ante ingenting om motorer og gamle biler, annet enn at de måtte repareres stadig vekk.

Et stykke nedi bakken merket jeg at det vibrerte i førersetet. Da jeg sakket farten, dro jeg kjensel på lyden, for dette hadde skjedd to ganger allerede. Jeg hadde punktert. Heldigvis lå det en bensinstasjon i bunnen av bakken. «Aire?» ropte jeg ut vinduet, men betjenten bare ristet på hodet. Neste stasjon lå i Virgen de Caminos. Jeg var ikke sikker på om jeg ville rekke dit før bilen var fullstendig på felgen. En krapp sving kunne vri gummien av. Jeg akselererte mot neste kryss, men måtte mose inn bremsen da en blå Lada svingte inn fra siden. Bilen hadde bremsetid på linje med et akebrett, og jeg fortsatte mot Ladaen. Midtrabatten ble redningen; da jeg vrengte unna, hvinte hjulene som fra en biljakt i en gammel gangsterfilm. Jeg rullet sakte videre og hørte hoiing fra noen på fortauet som hadde sett manøveren. Dekket var nå nesten flatt.

Ved neste stasjon fantes heller ingen luftpumpe. Nærmeste alternativ lå i motsatt retning, mente betjenten, jeg kunne bare glemme å kjøre videre. Mannen pekte mot stasjonen jeg kom fra, og jeg valgte å fortsette. Det fantes en siste mulighet, en døgnåpen fyllestasjon bak universitetet, som lå ti minutter unna. Hjulet klumpet og humpet, og jeg grøsset ved tanken på hva som nå skjedde med felgen. Hvis jeg skulle nå fram i tide, måtte jeg ha hellet med meg.

Jeg trakk pusten og strakte meg etter den røde lua fra David i passasjersetet.

Der satt jeg altså, i min Buick 1953, marinert i rom, med en afrocubansk lykkestein i lomma og santería-lue på hodet – og jeg kom på hva min venn Fernando hadde sagt tidligere på dagen. Fernando var en kjederøykende antropologiprofessor som jeg besøkte fra tid til annen, med kontakter i kommunistpartiet. Fernando hadde bedt meg om å holde en lav profil, særlig nå som jeg ble involvert i taxien. «Ikke tiltrekk deg oppmerksomhet,» hadde han sagt. «Hvis politiet tar deg, selv for det minste, så sender de deg ut av landet. Vær forsiktig, de vet om deg. Og de følger med.»

Nå lød et illevarslende dunk-dunk-dunk fra bakdekket. Regnet sildret på ruta og svetten rant foran øynene, men jeg kunne ikke annet enn å fortsette. Jeg vrengte av meg trøya for å tørke ansiktet. Da jeg kom til hovedveien mot universitetet, kjørte jeg på rødt uten å mene det. Stresset var i ferd med å gjøre meg blind. Gata var heldigvis tom – og der framme kom endelig redningen. Da betjenten på stasjonen satte slangen på ventilen og jeg kjente bilen løfte seg, fikk jeg lyst til å kaste meg om den hårete halsen hans, men jeg bare smilte og rakte mannen fem pesos. Jeg tok på meg trøya igjen og rygget ut fra stasjonen. Hjulet lot til å være i orden. Selv om frontlyktene fortsatt var gåene og dekket trolig punktert, hadde jeg nok luft til å fullføre reisen. Veikrysset bak universitetet var mørklagt, men der framme lyste avkjørselen som førte mot Cayo Hueso; snart var jeg hjemme.

Det var nettopp her, idet jeg gratulerte meg selv for å ha navigert så mesterlig, at jeg innså at jeg var på vei rett mot stupet. En hvit Lada med bokstavene PNR på døra, Policía Nacional Revolucionaria, stod parkert under et tre ved avkjørselen. Var den tom? Lysene var av, men jeg kunne skimte to mennesker utenfor bilen. Grepet mitt strammet seg om rattet, kjevene gikk i lås og jeg kroket meg over rattet, som om kroppen min forsøkte å krympe. Jeg rullet uskyldig gjennom krysset, ikke raskere enn en kvinne triller en barnevogn. De ser meg ikke, tenkte jeg, de ser meg ikke, mørket redder meg, eller kanskje bryr de seg ikke, hva bryr vel to dovne politibetjenter seg om en uskyldig liten … Det var kanskje tjue meter igjen da to øyne møtte mine. Politimannen lente seg mot panseret på politibilen, med blå skyggelue, grå skjorte og en walkietalkie i beltet. Det så ut som om han hadde ventet hele kvelden på dette øyeblikket, for nå spente han beina ut, hevet walkietalkien og ropte inn en beskjed. Kollegaen hans løp mot døra på førersiden og kastet seg inn.

I dette øyeblikket sluttet bevisstheten min å fungere, og kroppen tok over. Kroppen hadde hørt Fernandos advarsel, kroppen forstod hva som stod på spill. Om jeg nå ble stoppet, ville vi ikke bare gå glipp av den tekniske testen neste morgen, men bilen kunne bli avskiltet. Oppholdstillatelsen min kunne bli inndratt. Boka, forskningen min, ja hele jævla dritten hang i en tynn tråd. Kroppen bestemte at høyrefoten var redningen, en fotsåle mot en gasspedal, en hånd mot en girspak, et tredjegir, lekkert, et fjerdegir, to hender som knuget om et ratt. Motoren svarte, og snart krympet politiet i bakspeilet, tretti meter, så førti meter.

Mot toppen av bakken tok jeg igjen en rutebuss. Komigjen-komigjen. Bussen var treg selv i cubansk målestokk. Jeg vurderte å legge meg over i motsatt kjørefelt, men bussen hostet svart røyk som ødela sikten. Og der bak, hva skjedde der bak? Inne i eksoståken lurte jeg et øyeblikk på om jeg hadde innbilt meg det hele. Kanskje det slett ikke var meg politiet var ute etter; muligens var de blitt kalt ut på et annet oppdrag akkurat idet jeg passerte?

Jeg visste ikke nøyaktig hva jeg hadde gjort som var ulovlig. Senere skulle jeg tenke at et par ødelagte frontlykter vel ikke var så mye å bråke for, men etter noen måneder i Havanna hadde paranoiaen allerede begynt å trekke inn i kroppen, og jeg følte til enhver tid at jeg hadde noe å skjule. Derfor var det best å stikke av.

Nå var politiet borte – ja, kanskje hadde de aldri vært der. Herregud, som jeg overreagerte.

Før jeg fikk drevet selvbedraget lenger, begynte blå lys å reflektere overalt i eksosen, utenfor vinduet og inni bilen. Fortsatt hadde jeg rundt hundre meters forsprang. Jeg så en busslomme og fikk en dårlig idé. Kanskje det var så mørkt at hvis jeg slukket motoren, ville politiet gli forbi uten å se meg? Jeg vrengte inn i busslomma, men ombestemte meg like raskt og svingte tilbake inn bak bussen. Hjertet ruste som en motor, hele kroppen ristet. Jeg stålsatte meg for det som nå ville komme, nederlaget like før startstreken. Når politiet tok meg igjen, når jeg stoppet og åpnet døra, når betjentene kjente lukten av rom som oste fra kroppen og klærne, nettopp da ville jeg forklare at det hele var et uhell, at jeg ikke hadde sett patruljebilen i krysset. At det var derfor jeg ikke hadde stoppet. At jeg var rett ved huset til bilens formelle eier. At de måtte la meg få kjøre videre.

En siste utvei nærmet seg, en avkjørsel på toppen av bakken ledet inn i en utforkjøring forbi universitetet. Bussen svingte først og jeg etter. Rattet gled i de svette hendene, og det hvinte i dekkene. Med tyngdekraften fikk vi omsider opp farta. Halvveis ned i bakken bremset jeg, blinket til høyre og svingte mot venstre, en patetisk avledningsmanøver. Jeg stoppet i krysset ved universitetstrappa og så i speilet. Der var ingen, bare mitt eget svette ansikt, med lua på hodet og pupiller små som knappenålshoder, som stirret tilbake. Rattet dirret i grepet, og selv en halvtime senere, da jeg skulle skrive ned alt som hadde hendt, skalv jeg fortsatt på fingrene. Boka var reddet, historien kunne begynne. Lite ante jeg om at denne kvelden ikke ville kunne måle seg med det som skulle komme. Eller at historien jeg en dag skulle fortelle, for lengst hadde begynt.