Utdrag: Pesten kommer
Svartedauden på 1300-tallet laget et tidsskille mellom verden slik den var, og en ny verden vi lever i nå. Men den er omspunnet av myter. I virkeligheten vet vi lite, for eksempel ikke hvor mange nordmenn som døde. Men vi vet at det var pest – en sykdom der 60-99 % av de syke dør.
«En flott bok om en av verdens verste pandemier… fin og lettlest. Lidelsen lever på det gulnede papiret og i de håndtegnede kolonnene».
Morgenbladet
Denne boka knuser myter og forteller pestens nådeløse historie ved å gå tett på menneskene som led, og de som løste pestens gåter. Fortellingen fikk plutselig ny aktualitet våren 2020. Da som nå, var svarene de samme som vi så under Corona-pandemien i 2020: isolasjon, avsperring og karantene.
«(…) Ole Georg Mosengs bok om svartedauden og andre pestepidemier anbefales på det sterkeste.»
Ola Hegdal, NRK
Les utdrag fra Pesten kommer
Bakterie med skumle egenskaper
Svartedauden var det første utbruddet av pest i Europa i middelalderen. Ofte snakker vi om «pest» som noe ubestemt – «pest og plage» – en sykdom som kan være nærmest hva som helst, men i alle fall alvorlig. «Det er som å velge mellom pest og kolera», har vi hørt folk si om umulige avgjørelser, som om begge deler er like ille. En slik innstilling kan føre galt av sted. Det finnes bare ett riktig svar hvis alternativene står mellom pest og kolera: Du skal alltid ta kolera – hver gang! Pest vil bestandig være det dårligste valget.
Pest er navnet på en bestemt sykdom. Den oppstår etter infeksjon av en bakterie som har fått det latinske navnet Yersinia pestis og som første gang ble beskrevet og klassifisert i Kina i 1894. Den har noen skumle egenskaper som skiller den fra de fleste andre bakterier som står bak smittsomme infeksjonssykdommer vi har hørt om – som kolera, tuberkulose, dysenteri eller syfilis. For det første er dødeligheten ekstrem. Det er en av egenskapene som gjør at WHO og verdens helsemyndigheter har pest høyt på listene sine over kritiske sykdommer som krever umiddelbar handling. Uten behandling vil regelmessig mellom 60 og 99 prosent av pestsyke pasienter dø. Det gjør de vanligvis etter et uvanlig kort sykdomsforløp: et sted mellom 24 timer og 5 døgn.
På den måten er pest en av de farligste – kanskje den farligste – av alle bakterieinfeksjoner vi kjenner. Det er i det hele tatt få infeksjonssykdommer som kan måle seg med pest. Noen av dem som kommer nærmest, er ebola – som hadde et voldsomt utbrudd i Vest-Afrika i 2014 – og rabies – som det bare er en håndfull mennesker i de seinere åra som noensinne har overlevd. Begge de to forårsakes av virus – noe også covid-19 er – og som har veldig annerledes egenskaper enn bakterier. Virus gir ofte – men ikke alltid – god og varig immunitet; det gjør ikke bakterier. Mot virus har vi ennå stort sett ingen virksomme
legemidler, mens antibiotika virker godt på de fleste bakterier.
Noe annet som gjør pest til en lumsk sykdom, er også de uklare symptomene og flere høyst forskjellige sykdomsforløp. Begge deler kan være forbløffende ulike fra pasient til pasient og fra utbrudd til utbrudd. Noen pasienter utvikler en voldsomt smertefull hevelse i en av lymfekjertlene i halsen, under armen, i lysken eller i knehasen – det er det klassiske pesttegnet som i fortida ofte ble beskrevet som en «pestbyll». Andre får utslett. Enkelte hoster blod. Noen få kan få svarte flekker på fingertupper, tær eller nese – som kan være grunnen til at sykdommen har fått det samme navnet på mange europeiske språk: «den sorte død», «the Black Death», «la mort noire», «der schwartze Tod», «la muerte negra». Enkelte dør uten å utvikle noen ytre kjennetegn, bare med høy feber og sterke smerter.
Konfrontert med en slik mangfoldig sykdom har våre dagers leger ofte store problemer med å stille riktig diagnose uten å gå til laboratoriet med en blodprøve. Hvilke utfordringer fortidas leger hadde, kan vi bare forestille oss.
Et tredje trekk ved pest som gjør sykdommen uforutsigbar og vanskelig å kontrollere, er at den alltid begynner, og for det meste spres, med ville gnagere. Det er ikke uvanlig at infeksjoner som rammer mennesker, har utgangspunkt i dyr. For pestens del i Norge og ellers i Europa har det alltid vært snakk om svarte rotter og deres faste parasitter, loppene. Menneskene i middelalderen forsto ikke disse sammenhengene – de ble ikke klarlagt før rundt 1910 – og derfor kunne smitteveiene og spredningsmønstrene fortone seg som gåtefulle. Noe som kompliserer det hele, er at pest også kan smittes fra menneske til menneske – hvis de bare er nær nok hverandre.
Vi skiller mellom tre hovedtyper av pest. Byllepest er den klart mest vanlige formen og gir en sterkt opphovnet lymfekjertel – sjelden flere – og oppstår etter bitt av pestbefengte lopper. Uten behandling vil mer enn 60 prosent dø innen tre til fem døgn. Mennesker smitter oftest ikke hverandre med byllepest. Lungepest kan utvikle seg hvis bakterier oversvømmer lungene. Pasienten kan få blodig hoste, som er svært smittsom ved tett kontakt mellom mennesker. Uten legemidler vil døden komme med nær 100 prosent sannsynlighet innen 24
timer. Lungepest opptrer sjeldnere enn byllepest, men vil ofte være en del av utbruddene. Septisk pest er enda sjeldnere, og kommer når pestbakteriene formerer seg så raskt at blodet blir fylt av dem. Det er det som også kalles blodforgiftning og som fører til rask og sikker død, ofte uten ytre symptomer.
I vår egen tid er ikke pest lenger en like alvorlig trussel som før. Noen typer antibiotika har vist seg å ha svært god effekt. Problemet er at legene må handle raskt: For noen pestpasienter er det helt avgjørende å få antibiotikabehandling innen 18 timer etter at de første symptomene kommer, ellers følger døden med nær 100 prosent sikkerhet.
Spor etter pest
Hvordan vet vi at svartedauden var pest? Tegnene på sykdommen ble beskrevet av mange av dem som selv opplevde svartedauden. Forfatteren Giovanni Boccaccio fortalte om byller så store som egg i Italia. Legen Guy de Chauliac skrev om feber og byller i Frankrike. Den islandske presten Einar Hafliðason beskrev hvordan mennesker spyttet blod i Norge. Middelalderens mennesker så annerledes på sykdom enn oss og stilte ikke presise diagnoser, slik vi gjør. De hadde bare erfaringene sine å stole på. Det de observerte, var like fullt at denne sykdommen ofte hadde trekk de kunne kjenne igjen og som gjorde at de gjerne kunne skille den fra andre farsotter. Det var kunnskap som har fulgt pesten siden og som gjør at vi har sett sammenhenger gjennom århundrene.
Først fra 2000-tallet av har biologer og arkeologer, med forbilledlig tverrfaglig samarbeid, klart å framskaffe helt entydige bevis for at det var pest som herjet under svartedauden: De har funnet spor av pestbakterier i mennesker som døde da – og i så stort omfang at vi kan være trygge på konklusjonene.
Trusselen utenfra
Svartedauden er en av våre urmyter, men også et tidløst fenomen på sin måte. Den skapte massedød, kaos og redsel. Men den har også blitt stående som en uvanlig kraftfull metafor for den katastrofale trusselen som kommer utenfra – det apokalyptiske marerittet som utsletter liv og legger verden i ruiner. Det er ikke uten grunn. Mange har forsøkt å gjengi frykten for den katastrofale epidemien og massedødens uhygge gjennom ulike kunstneriske uttrykk – som Theodor Kittelsens bildebok Svartedauen (1902), Albert Camus’ roman La Peste (1947) og moderne filmklassikere som Outbreak (Wolfgang Peterson, 1995) og Contagion (Stephen Soderbergh, 2011).
Antakelig får både svartedauden og fortellingene om den langt mer mening når vi forsøker å se sammenhenger i tid og rom. Pesten har vært med oss alltid og det er knapt en flekk på kloden den ikke har vært innom.
Epidemiene har kanskje bidratt til å forme samfunnene mer grunnleggende enn noen annen faktor – inkludert klima og krig. Da er det uten tvil pesten som har bidratt til de mest fundamentale endringene. Den har ingen grenser og har invadert menneskesamfunn fra steinalderen til i dag.
«Flere århundrer med massedød i Europa er blitt til en livfull tekst (…) hyperaktuell (…)Moseng skriver lett og fengende, så tross alvoret er dette artig stoff å lese.»
Aasne Jordheim, Forskerforum
Om forfatteren
Ole Georg Moseng er professor i historie ved Universitetet i Sørøst-Norge. Han har lenge arbeidet med fortidens epidemier, og har skrevet en rekke bøker, blant andre Ansvaret for undersåttens helse (2003) om det offentlige helsevesenet og Framvekst og profesjonalisering (2012) om sykepleie. Doktoravhandlingen hans heter Den flyktige pesten (2006) og dreier seg om pestepidemier. Pesten kommer (2020) er hans første bok på Kagge forlag.
Flere utdrag
