Utdrag: Solvokteren
«Suksessoppskrift i ny utgave … Resultatet er vakkert …»
-Dagbladet, terningkast 5
Solvokteren er det neste, episke eventyret i årstidskvartetten, der megabestselgeren Snøsøsteren var den første.
Lilja har et vagt minne om sola, men verden slik hun er kjenner den, er alltid regntung og mørk. Ingenting vil vokse i den våte jorda. Hun bor sammen med bestefaren sin, som forsyner landsbyen med grønnsaker. En dag glemmer han matpakka si, og da Lilja løper etter ham til drivhuset, oppdager hun noe som skal forandre alt. Lilja får øye på en hemmelig sti inn i skogen, inn dit ingen barn bør gå. Men Lilja er ikke som andre barn, hun svelger frykten og følger stien inn blant de mørke trestammene. Der inne åpner det seg en verden som kaster Lilja ut i et stort eventyr. Hun må møte sin største frykt, men finner også kjærlighet og glede – og ikke minst et håp om vår.
«Lett å elske»
– VG.
Les utdrag fra Solvokteren
Så lenge jeg kunne huske, hadde jeg drømt om at noe skulle skje som kunne endre alt. At noe skulle forandre seg, i livet mitt, og i verden, slik at alt ville bli bedre. Den aller største drømmen jeg hadde, nest etter ikke å være foreldreløs, var å få oppleve våren.
«Kan du fortelle om årstidene?» spurte jeg bestefar en gang på sengekanten da jeg var ganske liten. «Kan du fortelle meg om sommer, høst og vinter? Og om våren?»
Samme dag hadde jeg hørt noen av de store guttene på torget snakke om at tiden egentlig var inndelt i år, og at året hadde vært inndelt i fire deler, som vi kalte årstider. Og heldigvis ville bestefar fortelle. Han fortalte om sommeren, som ga blomstrende tepper og lyse netter i juni, juli og august. Om høsten, september og oktober, som var den rikeste årstiden, hvor jordene stod fulle av havre og hvete og grønnsakbedene bugnet. Han fortalte om rimet som la seg mykt over byen vår i november, og om vinterens tjukke lag av snø som dekket alt det stygge og grå gjennom de mørke månedene desember, januar og februar. Han fortalte om våren, den aller beste årstiden, da hele verden våknet fra vinterens dvale og naturen med ett endret seg så raskt, om månedene mars, april og mai, om frøene som spirte, om trærne som fikk blader, og om svarttrosten som dukket opp og sang sine lange, vakre triller. Og så fortalte han om sola. Den lysende ballen av ild på himmelen som beveget seg fra øst til vest, som forsvant om natten og så kom tilbake neste morgen. Det var den som fikk alt til å vokse frem fra ingenting om våren. Det var den som fikk naturen til å sprute av liv hele sommeren, før den trakk seg tilbake om vinteren. Da lekte den gjemsel med oss, sa bestefar, ble blekere og kjøligere, forsvant nesten fullstendig og lot frosten få slippe til. Og så kom den tilbake neste vår, like sterk og kraftfull som før.
Vår, tenkte jeg, den som kunne få oppleve våren! Den som kunne få oppleve at noe faktisk endret seg, at ikke verden bare var den samme, alltid.
«Og jeg har sett sola?» spurte jeg bestefar. «Jeg har kjent den, har jeg ikke?»
«Jo, Lilja», sa han. «Jo, du har vel det.»
Bestefar snakket ofte langsomt. Han var bestandig så sliten og trøtt etter arbeidet, det var nok derfor. Eller fordi han var trist, ugjennomtrengelig trist over alt vi hadde mistet. Han beveget seg sakte og forsiktig, som om han gikk gjennom en eng med brennesle, en uendelig eng han aldri ville komme seg vekk fra.
«Det aller første året du levde, var sola her», sa han.
«Jeg husker den», sa jeg. «Jeg tror jeg husker den.»
«Men du var jo så liten?»
«Den prikker på nesa, ikke sant?»
«Du kan vel kalle det en slags prikking, ja», sa han.
«Men så forsvant den?»
«Ja. Da du var ett år gammel, forsvant den. Sola forsvant og kom aldri mer tilbake.»
Han så trist på meg. Så lente han seg fremover og løftet hendene. Og et øyeblikk var han så nærme meg at jeg trodde han skulle gi meg en klem. Nå strekker han frem armene, tenkte jeg, nå legger han dem rundt meg og holder meg inntil seg. Jeg fikk klump i halsen, for jeg ønsket så inderlig at han skulle gi meg en stor, trygg klem, en sånn klem som foreldre og besteforeldre gir for å vise barna og barnebarna sine at de passer på dem og er glad i dem, og jeg lurte på hvordan det ville kjennes, om skjeggstubbene hans ville stikke, og om det ville være veldig varmt og uvant.
Men ingenting skjedde. Bestefar ble bare sittende, han strakte ikke frem armene, han lente seg ikke noe nærmere. Det eneste han gjorde, var å løfte den ene hånden så vidt og ta meg litt klønete på armen. Jeg kjente det så vidt gjennom genseren.
Jeg svelget vekk klumpen i halsen.
Bestefar og jeg var ikke den typen som ga hverandre klemmer.
Og det gjorde ingenting. Det gikk helt bra.
Riktignok var jeg oppkalt etter den høye, solelskende liljeblomsten, men jeg burde nok heller hett noe annet, fått navn etter en liten, unnselig skyggeplante. Noen vekster greier seg nemlig med veldig lite lys og stell, og jeg var en sånn plante.
Bestefar reiste seg og hadde visst ikke tenkt å si noe mer. Han gikk bort til peisen og la på en kubbe. Han så tung og trist ut. Stakkars bestefar, tenkte jeg, som er så sliten, som jobber hele dagen alene i drivhuset og ikke vil slippe noen andre inn. Men jeg sa ingenting. Det kjentes enklere å la være.
Solvokteren er det neste, episke eventyret i årstidskvartetten, der megabestselgeren Snøsøsteren var den første.
Lilja bor sammen med bestefaren sin, som forsyner landsbyen med grønnsaker. En dag glemmer han matpakka si, og da Lilja løper etter ham til drivhuset, oppdager hun noe som skal forandre alt. Lilja får øye på en hemmelig sti inn i skogen, inn dit ingen barn bør gå. Der inne åpner det seg en verden som kaster Lilja ut i et stort eventyr.
[…]
«Suksessoppskrift i ny utgave … Resultatet er vakkert …»
Om forfatteren
Maja Lunde er en av landets mest leste forfattere av bøker for voksne så vel som for barn og ungdom. Hun tok verden med storm med sin første voksenroman Bienes historie (2015), som har vært en bestselger i mange land og ligget hele tre år på den tyske bestselgerlisten. Hun fulgte opp suksessen med Blå (2017) og Przewalskis hest (2019). Lundes bøker er solgt for utgivelse på 40 språk. Lunde skrev også den populære barnebokserien Verdens kuleste gjeng, illustrert av Tegnehanne. I 2018 kom salgssuksessen Snøsøsteren, som Lunde skrev og Lisa Aisato illustrerte. Solvokteren (2020) er en uavhengig oppfølger til den.
Flere artikler
