Beskrivelse
Vi var de håpefulle er en gripende, sår og livsbejaende roman om da Aids-epidemien rammet Chicago på 1980-tallet.
Chicago, 1985. Yale Tishman er utviklingsdirektør ved et kunstgalleri og i ferd med å sikre en unik samling kunstverk fra 1920-tallet. Men samtidig med at karrieren hans endelig tar av, raser AIDS-epidemien rundt ham. Vennene hans dør én etter én, og viruset kryper stadig nærmere hans eget liv. Til slutt er det bare én som står igjen ved hans side – Fiona, lillesøsteren til hans avdøde venn Nico.
Tre tiår senere befinner Fiona seg i Paris. Datteren hennes har brutt all kontakt og forsvunnet inn i en kult, og Fiona leter desperat etter spor. Hun bor hos en gammel venn – en berømt fotograf som dokumenterte AIDS-krisen i Chicago – og blir konfrontert med hvordan den fryktelige historien har formet henne og påvirket forholdet til datteren.
De to sammenvevde historiene tar oss gjennom 1980-tallets hjertesorg og den moderne verdens kaos, mens både Yale og Fiona leter etter lyspunkter i mørket. Vi var de håpefulle er en moderne klassikerom vennskap, identitet, tap og livskraft – en roman det er umulig å ikke bli grepet av.
«hjerteskjærende og engasjert … fengende lesning … en høyst velkommen utgivelse og et levende tidsbilde som også griper inn i vårt eget historiske øyeblikk.»
«uhyre sterk … troverdig og levende»
“en fremragende roman (…) en stor roman om AIDS-epidemien i USA. (…) Dramatisk og hjerteskjærende (…) en viktig og god roman (…) Jeg er veldig svak for tjukke, velskrevne romaner med gode personbeskrivelser. «Vi var de håpefulle» er en sånn bok. Den er til å stupe inn i og bli der! I tillegg er den en sterk leseropplevelse. ”
“En gripende og forunderlig bok som setter dype spor. (…) på sitt vis er romanen også en utforsking av hva kjærlighet egentlig er.”
“Hjerteskjærende vond – og god. Rebekka Makkais knallsterke roman om kjærlighet og tap, sorg og sinne under Aids-epidemien finnes endelig på norsk. (…) en trist roman, med romanfigurer man blir glad i, og gråter over når de forsvinner. (…) Den triste tematikken til tross: Rebecca Makkais roman handler om mye fint. Om vennskapets kraft, og om å tørre å være den man er. Om kunstens kraft, om forsoning – og om håp.”
